Jeg har mange sanger som hjelper mot tankene. De får meg til å tenke bedre og tenke possitivt.
Klikk på linkene så kommer det opp på youtoube 😉
Månedlige arkiver: november 2011
Sommerfugl prosjektet
Sommer fugl prosjektet er er prosjekt mot selvskading. Selvskading finnes jo i mange former, som dere vet er jeg en kutter. Sommerfuglen støtter opp ønsket om å slutte å kutte seg selv, for jeg vet at det er det jeg må. Jeg hørte om sommerfugl prosjektet i går. Det er et kjempe bra funn og vil alle de som gjør det om å starte, det er verdt å prøve. Man kan også gjøre dette hvis man kjenner noen som driver med selvskading eller bare vil støtte. Det går ut på at at
-når du føler for å skade deg, bruk en penn eller en tusj og tegn en sommerfugl på stedet du vil skade deg på, og gi den navnet til en du er glad i og som vil se deg frisk.
– Ikke fjern sommerfuglen, men la den bleke bort naturlig. Hvis du skader deg selv før sommerfuglen er borte så har du drept den.
– Du kan ha så mange sommerfugler du ønsker, men du kan ikke skade deg før alle er helt borte, da vil dem alle dø.
– Om du ikke er selvskader kan du likevel tegne en sommerfugl på huden for å vise støtte for dem som er det.
Dette er kjempe bra, så heng deg på og spre ordet please. Det er flere dere ute som meg som trenger hjelp
tankene flyr
Er det noen som vet hvor iherdig vanskelig det er å gå rundt hver dag og tenke på at man har lyst til å kutte seg, eller at hvert sekund som går stiger lysten til å ta opp en kniv. Vet jeg er selvskader og er absolutt ikke stolt over det, det er derfor denne bloggen er anonym. Men dette er tanker som går rundt i hodet mitt hele tiden. Det finners også tider jeg står å klemmer hardt på armen min eller tegner på armen min for å la hver. Jeg begynner å gråte når jeg holder meg selv tilbake fra å kutte. Ikke det at jeg kutter meg så ofte, men tror det har mye at jeg har lært meg teknikker på å la vær. Hver konflikt, krangler eller andre tragedier gjør ikke situasjonen så mye enklere. Jeg har blitt så hekta at jeg finner alt mulig grunner til at jeg vil starte igjen. Det er tungt, det er virkelig tungt. Og det gå rundt å skjule det hver dag og prøve å leke glad er den vanskeligere. Det blir en slags fulltidsjobb, får det er tankene hele tiden. Noen ganger har jeg bare lyst til å stille til bake tiden, der jeg kunne takle ting på en annen måte. Der jeg kunne snakket med noen, men er vel noe med det at jeg aldri har følt at jeg har hatt noen der til å snakke med meg. Ingen av mine nære venner eller mine venner har jeg hatt muligheten til å snakke med, eller tørt. Jeg er redd dem skal tenke annerledes av meg, selv om at jeg driter i hva folk synes om meg. Jeg klarer bare ikke å snakke med noen. Den svake siden av meg er det egentlig ingen som ser, eller absolutt ingen. Unntatt han, han så den med en gang. Det skremte vettet av meg, at en person kan kjenne meg så godt uten å kjenne meg. Tror alle er enig at det ikke er enkelt å bli kjent med den dype meg, er kalt og ekkel. Eller er vel ikke det heller, men følelser legges til side og jeg tenker positivt eller “kaldt”. Jeg klarer det bare ikke. Uansett da, jeg er den personene jeg er.
… vennene min støtter meg uansett
Han var her for 1 eller 2 uker siden da han tilfeldigvis da kuttene. Jeg ble liv redd og var kvalm i flere dager etter. Han betyr sykt mye for meg og jeg er kjempe glad i han. Jeg skjønner ikke helt greia med oss, men ting er i hvert fall komplisert. Han så bare litt og spurte hva det var, fikk frysninger over hele kroppen. Begynte å le for å prøve å riste det av meg, det funket ikke i det hele tatt. Jeg tenkte at det er faktisk han jeg stoler mest på, så kanskje ting blir bedre hvis jeg forteller han det. Slik ble det ikke i det hele tatt. Han ble kjempe nervøs på mine vegne, han klarte ikke snakke om det og fikk beskjed om at jeg fikk slutte med en gang. Det var akkurat som han ikke ville høre forklaringa mi i det hele tatt. Vi kom over det og var glad da han dro. Trodde ikke han tenkte over det lenger og alt hadde blåst over.
Samtalen vår på face: I GÅR !
Er det gameis ?
jaaa
Meg
haha, oki doki
skjeer?
tenker,der da ?♥
på hva??
gammmmeeeer
ikke noe spess..
hahha, seff
BOBME
BOMBE*
hahaha, tenker du bare
hihih
haha, nei men samma det♥
hahahah
gjør meg nysgjerrig du
hahaha sorry da
fortell da?
nei
fack you da
sorry da, det er ikke verdt å ffortelle
lurekoppen
careface
hvorfor si at du tenker, når du vet at jeg blir nysgjerrig? også si at det ikke er verdt å fortelle?? vil du at jeg skal spørre deg ??
haha, sorry tenkte ikke så langt, skulle ikka skrevet det. levde bare i min egen verden
tror jeg også
hmmm….. jeg prøver å finne måter på å slutte med å kutte meg selv på…. ehm, jeg har kommet til et punkt der jeg vet det har gått for langt….. men serr ikke tenkt på det….. lov meg det
eller bare glem at du leste det der…
så, hva har du gjort i dag da ??
Han:
Hade
Meg:
❤
ikke nå
Meg:
hæ?
jeg trenger ikke å snakke med deg om det
Men vi kan snakke sammen forde ?
❤
snakk med meg daaaa♥
men legger emg hvis du ikke snakker med meg, er drit trøtt glad i deg da
ser deg i morgen da guttenmin♥
-.-
gamer
Etter dette har jeg ikke snakket med han i det hele tatt…… …
Mor datter
Hvorfor må det alltid være slik at mor og datter krangler så mye. Alltid er det meg mamma skal krangle med, alltid er det meg det er noe galt med. Skjønner ingen ting for hun blir sur fordi hun tror jeg er sur… Har dårlige dager jeg å, men i følge henne er jeg tydligvis sur hele tiden. Prøver iherdig å være snill og blid mot henne hele tiden men det funker sjeldent. Når jeg sier at det er hennes menig sier hun at det er vel alltid sånn, du er vel aldri sur du. Hun rakker ned på meg og kjefter på meg stort sett ganske mye. Hun vil ikke skjønne seg på hvorfor jeg har dårlige dager og tar det heller som at jeg er gretten. Faen hun må forstå at livet mitt ikke går på skinner. Hun tror hun kjenner meg så godt. Jeg selv føler hun ikke aner hvem jeg er i det hele tatt. Hun kjenner meg når jeg var barn, hun kjenner meg ikke lenger. Hun har totalt mistet grepet på meg og det vil hun fortsette å være hvis hun ikke endrer seg. Vil bare at mamma skal forstå, vil at hun ikke skal kjefte på meg fordi hun tror noe som er langt i fra sannheten. Eller tror ikke det hjelper hvis hun forandrer seg fordi jeg ikke klarer å snakke med henne uansett, jeg stoler ikke på henne en shit. Mamma tror ikke ejg har problemer i det hele tatt, i så fall er dem jo ikke store. Jeg kan ikke ha problemer. Hvorfor må det være slik mellom mor og datter. Hvorfor føler ejg alle andre har godt forhold med familien sin unntatt meg.
justbreath100 