Hei!
jeg har vel aldri vært normal, og kommer vel aldri til å bli det heller. Denne blogger er til slik at jeg kan legge ned tankene mine, se på dem og vurdere om det var riktig å tenke slik jeg gjorte. Har problemer med kutting, meg selv og at annet tenårings problemer. Trenger støtte, trenger en skulder å gråte på. Så får nå blir bloggen min ekstra venn =)
Love
via About.
hei..
Det er hele 365 dager i åre, 365 dager med oppturer og nedturer. Ingenting er lett her i verden, det skal være sikkert å visst. Mennesker dør, svikt, kjærlighet,sorg og mye mye annet. Disse er ting som bor hos oss daglig. Jeg er midt i mine tenåringsår og merker på meg selv at det er ekstremt tungt. For meg som alltid har ligget et par skritt foran, (ikke for å være selvgod) har det tung. Venner som prøver iherdig med å finne seg selv, venner som svikter eller venner som egentlig aldri har vært venner. Tenker svikt er ordet i dag. Det er tungt, vite at vennene dine svikter deg. tror ikke de gjør det med vilje, men det sårer selvom.
Hvem kan man egentlig stole på ? Hvem er du helt sikker på at vil ALDRI gå bak ryggen din eller plutselig ikke støtte deg lenger? Jeg kjenner alle av slike personligheter. De fleste av mine gode venner på min egen alder er alltid de som sårer mest, alltid de som får meg til å begynner å grine på en negativ måte. Føler det ikke slikt med vennene mine som er eldre enn med i det hele tatt. Jeg skjønner ikke, men føler jeg aldri har følt meg hjemme i vennegjengen uansett hvor mye de sier at jeg betyr for dem. En ting til jeg ikke skjønner er at mine «nye/glemte» venner er plutselig BESTEvenner med mine gamliser. De personene som står meg nærmest er alltid de som klarer å såret meg mest. Hva skal man med nære venner /familie hvis det eneste du gjør er å såre deg ? Min nye strategi er at jeg ikke skal få meg noe nært igjen, da er jeg ihvertfall sikker på at jeg ikke blir såret.
Kanskje dere alle sitter der og tenker at det er min egen feil, at det er jeg som har skapt det slik at vennene min oppfører seg slik ovenfor meg. Men da må jeg si, at de burde være voksne nok til å ta ting på en ordentlig måtee. men men….
Får å si det slikt da, tenker ikke noe mindre på å kutte meg om dagen når det er slikt det er …
Love
Halla folkens !
I dag har vært en sykt rar dag, har tenkt ufattelig mye på alt. Kjempe komisk dag egentlig. Skolen har gått helt ok, men masse hyggelig og morsomme folk som jeg har møtt i dag. det gjør dagen min såå mye bedre. Har ikke tenkt like mye på å kutte meg i dag som ellers, men det ligger i hodet. Jeg er nå hundreprosent sikker på at jeg vil på utveksling, jeg tar enhver utfordring på strak arm. gleder meg helt sykt mye, må bare tenke på et par ting ejg må legge fra meg. Jeg er glad i livet mitt, for øyeblikket er det faktisk ganske bra. Gleder meg til å virkelig se hvordan det er der nede. Hele helgen er stappet med planer, så noe skikkelig dritt å ha geo prøve på mandag. det er om vulkanisme, tsunami og jordskjelv, ja jeg vet det er drit kjedelig. Men men, det er da ikke verdens undergang. sitter i timen så må nok legge fra meg pcen nå.
Jeg har vel aldri tenkt på at det ligger noe bak kuttingen, men det startet med et følsomt utbrudd jeg ikke taklet på noe annet måte en på å skade meg selv. Kuttene fasinerte meg, jeg ville gjøre det mer og mer. Jeg klarte å stoppe en stund, jeg tenkte på at ingen kunne se det. Sommeren kom å man ikke i langarmet gensere lenger. Jeg måtte skrive ting på armene mine hele tiden for å minne meg på at jeg ikke skulle gjøre det, men jeg tenkte på det hele tiden. Hver dag tenker jeg på at jeg har lyst til å kutte meg. Jeg prøver alltid å finne en ny grunn til å gjøre det. Livet mitt som alle andres er ikke enkelt, men takler det til en hvid grad. Men en ting skal sies og det er at jeg sitter ikke i et hjørne, griner å kutter meg. Jeg tenker mest på hvor digg jeg synes det er å ha sårene jeg kan kjenne på. Hvordan jeg kjenner kuttene igjennom genseren. Tror ikke noen tror at jeg har seriøse problemer. Det er bare et par stykker som vet dette. De fleste fant det ut når jeg startet med deg, mange av dem er ikke mine venner lenger. Mine nye venner vet ikke om dette og det er vanskelig å holde det skjult. Jeg vet ikke hva jeg skal fortelle dem hvis de finner ut og spør. Jeg har jo ingen ordentlig grunn. Har på en måte blitt avhengig bare. Vil ikke at folk skal synes synd på meg eller tro det er noe galt. Jeg er bare bygd slik og vil tro jeg aldri kommer til å slutte å tenke på å kutte meg. Tror faktisk ingen vil noen gang forstå hvorfor jeg gjør det, har vanskeligheter med å forklare meg og er litt usikker selv på hva grunnen er. Samtidig er jeg ensom, eller liker å være alene og tenke for meg selv. Jeg vil fraråde alle til å kutte seg selv, men for meg var dette løsningen. Jeg vet ikke hvorfor ting er som de er. Folk for bare takle meg som den jeg er. Slik jeg sa vil jeg ikke at folk skal synes synd på meg eller at folk skal gå rundt å tenke at jeg er den værste emoen i gata. Slik er det ikke.
Hei !
ehm, som dere ser i overskrivften skal jeg snakke om kutting. Kuttingen min er vel noe jeg aldri skriver om eller snakker om til noen. Bare et par få stk vet at jeg har gjort det i fortiden. Men har begynt i igjen. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gjør det. Fordi det gjør vondt når jeg gjør det og jeg sitter ikke å gråter som jeg ser for meg andre gjør. Det eneste jeg føler er at jeg trenger å ha kuttene på armen min. Jeg er selvfølgelig redd for at noen skal se dem. Har har mine problemer som alle andre og føler at noen dager er tyngre enn andre. Hele kroppen min får frysninger hver gang jeg tenker på å kutte meg selv. Slapp av har bare gjort det maks 5 ganger eller no på et år, men er bare det at jeg blir avhengi. Det er litt rart for noen er avhengi av brus, røyk eller akohol osv, mens jeg er avhengi å ha sår på armen. Jeg tenker på å kutte meg hele tiden. Tankene flyr rundt i hodet mitt. «Når jeg kommer hjem kanskje jeg skal klare å kutte meg enda dypere,» » for lite blod, kanskje jeg tar i litt mer neste gang». Føler meg syk i hodet når jeg forteller dere dette, men vet at det ikke er like ille som det høres ut som. (btw, vet jeg har mange skrivefeil) Jeg er en hyggelig, glad, omtenksom og livlig person. Tror ikke mange av mine venner tror jeg er en stor kutter… Jeg har virkelig et helt normalt liv, mange venner og masse familie som bryr seg og er glad i meg. Vet ikke helt hvorfor tinge har gått over streken slik jeg føler det har gjort over et år nå. Jeg har ikke lyst til å være gal eller virke gal. Ting tar knekken på meg å, har sitti å gråtet, slått meg selv, skreket og hylt som alle andre mennesker. Det som virkelig hjelper meg igjennom livet og dette høres rart ut, men å kjenne sårene med pekefingeren igjennom genseren er faktisk litt deilig. Og igjen ble jeg nettopp kåret til norgest galeste jente. Alt er så vanskelig å forklare. Huff. hva skal jeg si. Kutting er ikke bra, men det hjelper meg. Nå er det sent å det er skole morgen. tenker jegf lager et par kapittler om kutting. del 1 og del 2 på det jeg skriver nå. så forteller jeg dere hvorfor man ikke skal begynne og hvem som er mine forbilder. Så gnil alt inn i små underkapittler……. snakkes
Hei!
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skal begynne å skrive blogg. men jeg føler jeg må ha et sted å legge av meg følelsene for ting går ligg av skaftet. Jeg har hatt som veldig mange andre hatt opptil flere blogger i fortiden. Bloggingen kommer til å skje når jeg føler for det og når jeg trenger det mest. Hadde jeg vært en låtskiver hadde jeg skrivd en sang, jeg hører på sangene i stedet. Sanger hjelper på sorger utrolig mye, men de hjelper deg ikke helt. Jeg har mange venner om jeg må si det selv, mange jeg digger å henge med og mange som jeg stoler på. Det er ingen av mine venner jeg forteller «ALT» til. Jeg forteller heller ikke mine nærmeste hva som blir skrevet her, de vet ikke at jeg skriver dette.
I dag var nippen så følte jeg måtte bare sette meg ned å skrive et par setninger, om jeg så måtte sitte oppe hele natta skulle jeg gjøre dette. Trenger dette som et virkelig støtteaparat. Har mine tider som alle andre, men hvis du ikke er vant til litt sutring så tror jeg du er feil. Her inne er jeg den fødte emo. For alle dere som ikke vet hvem jeg er, så er jeg altså en helt vanlig jente med problemer. Jeg er ikke emo eller har selvmordstanker, jeg bare takler ting på en dårlig måte.
Har planer om å dra til usa neste år og jeg tenker at jeg må takle ting anderledes der.
Welcome to WordPress.com. After you read this, you should delete and write your own post, with a new title above. Or hit Add New on the left (of the admin dashboard) to start a fresh post.
Here are some suggestions for your first post.
justbreath100 