tankene flyr

Er det noen som vet hvor iherdig vanskelig det er å gå rundt hver dag og tenke på at man har lyst til å kutte seg, eller at hvert sekund som går stiger lysten til å ta opp en kniv. Vet jeg er selvskader og er absolutt ikke stolt over det, det er derfor denne bloggen er anonym.  Men dette er tanker som går rundt i hodet mitt hele tiden. Det finners også tider jeg står å klemmer hardt på armen min eller tegner på armen min for å la hver. Jeg begynner å gråte når jeg holder meg selv tilbake fra å kutte. Ikke det at jeg kutter meg så ofte, men tror det har mye at jeg har lært meg teknikker på å la vær. Hver konflikt, krangler eller andre tragedier gjør ikke situasjonen så mye enklere. Jeg har blitt så hekta at jeg finner alt mulig grunner til at jeg vil starte igjen. Det er tungt, det er virkelig tungt. Og det gå rundt å skjule det hver dag og prøve å leke glad er den vanskeligere. Det blir en slags fulltidsjobb, får det er tankene hele tiden. Noen ganger har jeg bare lyst til å stille til bake tiden, der jeg kunne takle ting på en annen måte. Der jeg kunne snakket med noen, men er vel noe med det at jeg aldri har følt at jeg har hatt noen der til å snakke med meg. Ingen av mine nære venner eller mine venner har jeg hatt muligheten til å snakke med, eller tørt. Jeg er redd dem skal tenke annerledes av meg, selv om at jeg driter i hva folk synes om meg. Jeg klarer bare ikke å snakke med noen. Den svake siden av meg er det egentlig ingen som ser, eller absolutt ingen. Unntatt han, han så den med en gang. Det skremte vettet av meg, at en person kan kjenne meg så godt uten å kjenne meg. Tror alle er enig at det ikke er enkelt å bli kjent med den dype meg, er kalt og ekkel. Eller er vel ikke det heller, men følelser legges til side og jeg tenker positivt eller “kaldt”.  Jeg klarer det bare ikke. Uansett da, jeg er den personene jeg er.