=)

hei..

Det er hele 365 dager i åre, 365 dager med oppturer og nedturer. Ingenting er lett her i verden, det skal være sikkert å visst. Mennesker dør, svikt, kjærlighet,sorg og mye mye annet. Disse er ting som bor hos oss daglig.  Jeg er midt i mine tenåringsår og merker på meg selv at det er ekstremt tungt. For meg som alltid har ligget et par skritt foran, (ikke for å være selvgod) har det tung. Venner som prøver iherdig med å finne seg selv, venner som svikter eller venner som egentlig aldri har vært venner. Tenker svikt er ordet i dag. Det er tungt, vite at vennene dine svikter deg. tror ikke de gjør det med vilje, men det sårer selvom.

Hvem kan man egentlig stole på ? Hvem er du helt sikker på at vil ALDRI gå bak ryggen din eller plutselig ikke støtte deg lenger? Jeg kjenner alle av slike personligheter. De fleste av mine gode venner på min egen alder er alltid de som sårer mest, alltid de som får meg til å begynner å grine på en negativ måte. Føler det ikke slikt med vennene mine som er eldre enn med i det hele tatt. Jeg skjønner ikke, men føler jeg aldri har følt meg hjemme i vennegjengen uansett hvor mye de sier at jeg betyr for dem. En ting til jeg ikke skjønner er at mine «nye/glemte» venner er plutselig BESTEvenner med mine gamliser. De personene som står meg nærmest er alltid de som klarer å såret meg mest. Hva skal man med nære venner /familie hvis det eneste du gjør er å såre deg ? Min nye strategi er at jeg ikke skal få meg noe nært igjen, da er jeg ihvertfall sikker på at jeg ikke blir såret.

Kanskje dere alle sitter der og tenker at det er min egen feil, at det er jeg som har skapt det slik at vennene min oppfører seg slik ovenfor meg. Men da må jeg si, at de burde være voksne nok til å ta ting på en ordentlig måtee. men men….

Får å si det slikt da, tenker ikke noe mindre på å kutte meg om dagen når det er slikt det er …

 

Love