Nr 2 ;D

Jeg har vel aldri tenkt på at det ligger noe bak kuttingen, men det startet med et følsomt utbrudd jeg ikke taklet på noe annet måte en på å skade meg selv. Kuttene fasinerte meg, jeg ville gjøre det mer og mer. Jeg klarte å stoppe en stund, jeg tenkte på at ingen kunne se det. Sommeren kom å man ikke i langarmet gensere lenger. Jeg måtte skrive ting på armene mine hele tiden for å minne meg på at jeg ikke skulle gjøre det, men jeg tenkte på det hele tiden. Hver dag tenker jeg på at jeg har lyst til å kutte meg. Jeg prøver alltid å finne en ny grunn til å gjøre det. Livet mitt som alle andres er ikke enkelt, men takler det til en hvid grad. Men en ting skal sies og det er at jeg sitter ikke i et hjørne, griner å kutter meg. Jeg tenker mest på hvor digg jeg synes det er å ha sårene jeg kan kjenne på. Hvordan jeg kjenner kuttene igjennom genseren. Tror ikke noen tror at jeg har seriøse problemer. Det er bare et par stykker som vet dette. De fleste fant det ut når jeg startet med deg, mange av dem er ikke mine venner lenger. Mine nye venner vet ikke om dette og det er vanskelig å holde det skjult. Jeg vet ikke hva jeg skal fortelle dem hvis de finner ut og spør. Jeg har jo ingen ordentlig grunn. Har på en måte blitt avhengig bare. Vil ikke at folk skal synes synd på meg eller tro det er noe galt. Jeg er bare bygd slik og vil tro jeg aldri kommer til å slutte å tenke på å kutte meg. Tror faktisk ingen vil noen gang forstå hvorfor jeg gjør det, har vanskeligheter med å forklare meg og er litt usikker selv på hva grunnen er. Samtidig er jeg ensom, eller liker å være alene og tenke for meg selv. Jeg vil fraråde alle til å kutte seg selv, men for meg var dette løsningen. Jeg vet ikke hvorfor ting er som de er. Folk for bare takle meg som den jeg er. Slik jeg sa vil jeg ikke at folk skal synes synd på meg eller at folk skal gå rundt å tenke at jeg er den værste emoen i gata. Slik er det ikke.