Jeg har mange sanger som hjelper mot tankene. De får meg til å tenke bedre og tenke possitivt.
Klikk på linkene så kommer det opp på youtoube 😉
Sommerfugl prosjektet
Sommer fugl prosjektet er er prosjekt mot selvskading. Selvskading finnes jo i mange former, som dere vet er jeg en kutter. Sommerfuglen støtter opp ønsket om å slutte å kutte seg selv, for jeg vet at det er det jeg må. Jeg hørte om sommerfugl prosjektet i går. Det er et kjempe bra funn og vil alle de som gjør det om å starte, det er verdt å prøve. Man kan også gjøre dette hvis man kjenner noen som driver med selvskading eller bare vil støtte. Det går ut på at at
-når du føler for å skade deg, bruk en penn eller en tusj og tegn en sommerfugl på stedet du vil skade deg på, og gi den navnet til en du er glad i og som vil se deg frisk.
– Ikke fjern sommerfuglen, men la den bleke bort naturlig. Hvis du skader deg selv før sommerfuglen er borte så har du drept den.
– Du kan ha så mange sommerfugler du ønsker, men du kan ikke skade deg før alle er helt borte, da vil dem alle dø.
– Om du ikke er selvskader kan du likevel tegne en sommerfugl på huden for å vise støtte for dem som er det.
Dette er kjempe bra, så heng deg på og spre ordet please. Det er flere dere ute som meg som trenger hjelp
tankene flyr
Er det noen som vet hvor iherdig vanskelig det er å gå rundt hver dag og tenke på at man har lyst til å kutte seg, eller at hvert sekund som går stiger lysten til å ta opp en kniv. Vet jeg er selvskader og er absolutt ikke stolt over det, det er derfor denne bloggen er anonym. Men dette er tanker som går rundt i hodet mitt hele tiden. Det finners også tider jeg står å klemmer hardt på armen min eller tegner på armen min for å la hver. Jeg begynner å gråte når jeg holder meg selv tilbake fra å kutte. Ikke det at jeg kutter meg så ofte, men tror det har mye at jeg har lært meg teknikker på å la vær. Hver konflikt, krangler eller andre tragedier gjør ikke situasjonen så mye enklere. Jeg har blitt så hekta at jeg finner alt mulig grunner til at jeg vil starte igjen. Det er tungt, det er virkelig tungt. Og det gå rundt å skjule det hver dag og prøve å leke glad er den vanskeligere. Det blir en slags fulltidsjobb, får det er tankene hele tiden. Noen ganger har jeg bare lyst til å stille til bake tiden, der jeg kunne takle ting på en annen måte. Der jeg kunne snakket med noen, men er vel noe med det at jeg aldri har følt at jeg har hatt noen der til å snakke med meg. Ingen av mine nære venner eller mine venner har jeg hatt muligheten til å snakke med, eller tørt. Jeg er redd dem skal tenke annerledes av meg, selv om at jeg driter i hva folk synes om meg. Jeg klarer bare ikke å snakke med noen. Den svake siden av meg er det egentlig ingen som ser, eller absolutt ingen. Unntatt han, han så den med en gang. Det skremte vettet av meg, at en person kan kjenne meg så godt uten å kjenne meg. Tror alle er enig at det ikke er enkelt å bli kjent med den dype meg, er kalt og ekkel. Eller er vel ikke det heller, men følelser legges til side og jeg tenker positivt eller “kaldt”. Jeg klarer det bare ikke. Uansett da, jeg er den personene jeg er.
… vennene min støtter meg uansett
Han var her for 1 eller 2 uker siden da han tilfeldigvis da kuttene. Jeg ble liv redd og var kvalm i flere dager etter. Han betyr sykt mye for meg og jeg er kjempe glad i han. Jeg skjønner ikke helt greia med oss, men ting er i hvert fall komplisert. Han så bare litt og spurte hva det var, fikk frysninger over hele kroppen. Begynte å le for å prøve å riste det av meg, det funket ikke i det hele tatt. Jeg tenkte at det er faktisk han jeg stoler mest på, så kanskje ting blir bedre hvis jeg forteller han det. Slik ble det ikke i det hele tatt. Han ble kjempe nervøs på mine vegne, han klarte ikke snakke om det og fikk beskjed om at jeg fikk slutte med en gang. Det var akkurat som han ikke ville høre forklaringa mi i det hele tatt. Vi kom over det og var glad da han dro. Trodde ikke han tenkte over det lenger og alt hadde blåst over.
Samtalen vår på face: I GÅR !
Er det gameis ?
jaaa
Meg
haha, oki doki
skjeer?
tenker,der da ?♥
på hva??
gammmmeeeer
ikke noe spess..
hahha, seff
BOBME
BOMBE*
hahaha, tenker du bare
hihih
haha, nei men samma det♥
hahahah
gjør meg nysgjerrig du
hahaha sorry da
fortell da?
nei
fack you da
sorry da, det er ikke verdt å ffortelle
lurekoppen
careface
hvorfor si at du tenker, når du vet at jeg blir nysgjerrig? også si at det ikke er verdt å fortelle?? vil du at jeg skal spørre deg ??
haha, sorry tenkte ikke så langt, skulle ikka skrevet det. levde bare i min egen verden
tror jeg også
hmmm….. jeg prøver å finne måter på å slutte med å kutte meg selv på…. ehm, jeg har kommet til et punkt der jeg vet det har gått for langt….. men serr ikke tenkt på det….. lov meg det
eller bare glem at du leste det der…
så, hva har du gjort i dag da ??
Han:
Hade
Meg:
❤
ikke nå
Meg:
hæ?
jeg trenger ikke å snakke med deg om det
Men vi kan snakke sammen forde ?
❤
snakk med meg daaaa♥
men legger emg hvis du ikke snakker med meg, er drit trøtt glad i deg da
ser deg i morgen da guttenmin♥
-.-
gamer
Etter dette har jeg ikke snakket med han i det hele tatt…… …
Mor datter
Hvorfor må det alltid være slik at mor og datter krangler så mye. Alltid er det meg mamma skal krangle med, alltid er det meg det er noe galt med. Skjønner ingen ting for hun blir sur fordi hun tror jeg er sur… Har dårlige dager jeg å, men i følge henne er jeg tydligvis sur hele tiden. Prøver iherdig å være snill og blid mot henne hele tiden men det funker sjeldent. Når jeg sier at det er hennes menig sier hun at det er vel alltid sånn, du er vel aldri sur du. Hun rakker ned på meg og kjefter på meg stort sett ganske mye. Hun vil ikke skjønne seg på hvorfor jeg har dårlige dager og tar det heller som at jeg er gretten. Faen hun må forstå at livet mitt ikke går på skinner. Hun tror hun kjenner meg så godt. Jeg selv føler hun ikke aner hvem jeg er i det hele tatt. Hun kjenner meg når jeg var barn, hun kjenner meg ikke lenger. Hun har totalt mistet grepet på meg og det vil hun fortsette å være hvis hun ikke endrer seg. Vil bare at mamma skal forstå, vil at hun ikke skal kjefte på meg fordi hun tror noe som er langt i fra sannheten. Eller tror ikke det hjelper hvis hun forandrer seg fordi jeg ikke klarer å snakke med henne uansett, jeg stoler ikke på henne en shit. Mamma tror ikke ejg har problemer i det hele tatt, i så fall er dem jo ikke store. Jeg kan ikke ha problemer. Hvorfor må det være slik mellom mor og datter. Hvorfor føler ejg alle andre har godt forhold med familien sin unntatt meg.
About
Hei!
jeg har vel aldri vært normal, og kommer vel aldri til å bli det heller. Denne blogger er til slik at jeg kan legge ned tankene mine, se på dem og vurdere om det var riktig å tenke slik jeg gjorte. Har problemer med kutting, meg selv og at annet tenårings problemer. Trenger støtte, trenger en skulder å gråte på. Så får nå blir bloggen min ekstra venn =)
Love
via About.
=)
hei..
Det er hele 365 dager i åre, 365 dager med oppturer og nedturer. Ingenting er lett her i verden, det skal være sikkert å visst. Mennesker dør, svikt, kjærlighet,sorg og mye mye annet. Disse er ting som bor hos oss daglig. Jeg er midt i mine tenåringsår og merker på meg selv at det er ekstremt tungt. For meg som alltid har ligget et par skritt foran, (ikke for å være selvgod) har det tung. Venner som prøver iherdig med å finne seg selv, venner som svikter eller venner som egentlig aldri har vært venner. Tenker svikt er ordet i dag. Det er tungt, vite at vennene dine svikter deg. tror ikke de gjør det med vilje, men det sårer selvom.
Hvem kan man egentlig stole på ? Hvem er du helt sikker på at vil ALDRI gå bak ryggen din eller plutselig ikke støtte deg lenger? Jeg kjenner alle av slike personligheter. De fleste av mine gode venner på min egen alder er alltid de som sårer mest, alltid de som får meg til å begynner å grine på en negativ måte. Føler det ikke slikt med vennene mine som er eldre enn med i det hele tatt. Jeg skjønner ikke, men føler jeg aldri har følt meg hjemme i vennegjengen uansett hvor mye de sier at jeg betyr for dem. En ting til jeg ikke skjønner er at mine «nye/glemte» venner er plutselig BESTEvenner med mine gamliser. De personene som står meg nærmest er alltid de som klarer å såret meg mest. Hva skal man med nære venner /familie hvis det eneste du gjør er å såre deg ? Min nye strategi er at jeg ikke skal få meg noe nært igjen, da er jeg ihvertfall sikker på at jeg ikke blir såret.
Kanskje dere alle sitter der og tenker at det er min egen feil, at det er jeg som har skapt det slik at vennene min oppfører seg slik ovenfor meg. Men da må jeg si, at de burde være voksne nok til å ta ting på en ordentlig måtee. men men….
Får å si det slikt da, tenker ikke noe mindre på å kutte meg om dagen når det er slikt det er …
Love
i dag
Halla folkens !
I dag har vært en sykt rar dag, har tenkt ufattelig mye på alt. Kjempe komisk dag egentlig. Skolen har gått helt ok, men masse hyggelig og morsomme folk som jeg har møtt i dag. det gjør dagen min såå mye bedre. Har ikke tenkt like mye på å kutte meg i dag som ellers, men det ligger i hodet. Jeg er nå hundreprosent sikker på at jeg vil på utveksling, jeg tar enhver utfordring på strak arm. gleder meg helt sykt mye, må bare tenke på et par ting ejg må legge fra meg. Jeg er glad i livet mitt, for øyeblikket er det faktisk ganske bra. Gleder meg til å virkelig se hvordan det er der nede. Hele helgen er stappet med planer, så noe skikkelig dritt å ha geo prøve på mandag. det er om vulkanisme, tsunami og jordskjelv, ja jeg vet det er drit kjedelig. Men men, det er da ikke verdens undergang. sitter i timen så må nok legge fra meg pcen nå.
Nr 2 ;D
Jeg har vel aldri tenkt på at det ligger noe bak kuttingen, men det startet med et følsomt utbrudd jeg ikke taklet på noe annet måte en på å skade meg selv. Kuttene fasinerte meg, jeg ville gjøre det mer og mer. Jeg klarte å stoppe en stund, jeg tenkte på at ingen kunne se det. Sommeren kom å man ikke i langarmet gensere lenger. Jeg måtte skrive ting på armene mine hele tiden for å minne meg på at jeg ikke skulle gjøre det, men jeg tenkte på det hele tiden. Hver dag tenker jeg på at jeg har lyst til å kutte meg. Jeg prøver alltid å finne en ny grunn til å gjøre det. Livet mitt som alle andres er ikke enkelt, men takler det til en hvid grad. Men en ting skal sies og det er at jeg sitter ikke i et hjørne, griner å kutter meg. Jeg tenker mest på hvor digg jeg synes det er å ha sårene jeg kan kjenne på. Hvordan jeg kjenner kuttene igjennom genseren. Tror ikke noen tror at jeg har seriøse problemer. Det er bare et par stykker som vet dette. De fleste fant det ut når jeg startet med deg, mange av dem er ikke mine venner lenger. Mine nye venner vet ikke om dette og det er vanskelig å holde det skjult. Jeg vet ikke hva jeg skal fortelle dem hvis de finner ut og spør. Jeg har jo ingen ordentlig grunn. Har på en måte blitt avhengig bare. Vil ikke at folk skal synes synd på meg eller tro det er noe galt. Jeg er bare bygd slik og vil tro jeg aldri kommer til å slutte å tenke på å kutte meg. Tror faktisk ingen vil noen gang forstå hvorfor jeg gjør det, har vanskeligheter med å forklare meg og er litt usikker selv på hva grunnen er. Samtidig er jeg ensom, eller liker å være alene og tenke for meg selv. Jeg vil fraråde alle til å kutte seg selv, men for meg var dette løsningen. Jeg vet ikke hvorfor ting er som de er. Folk for bare takle meg som den jeg er. Slik jeg sa vil jeg ikke at folk skal synes synd på meg eller at folk skal gå rundt å tenke at jeg er den værste emoen i gata. Slik er det ikke.
Kuttingen
Hei !
ehm, som dere ser i overskrivften skal jeg snakke om kutting. Kuttingen min er vel noe jeg aldri skriver om eller snakker om til noen. Bare et par få stk vet at jeg har gjort det i fortiden. Men har begynt i igjen. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gjør det. Fordi det gjør vondt når jeg gjør det og jeg sitter ikke å gråter som jeg ser for meg andre gjør. Det eneste jeg føler er at jeg trenger å ha kuttene på armen min. Jeg er selvfølgelig redd for at noen skal se dem. Har har mine problemer som alle andre og føler at noen dager er tyngre enn andre. Hele kroppen min får frysninger hver gang jeg tenker på å kutte meg selv. Slapp av har bare gjort det maks 5 ganger eller no på et år, men er bare det at jeg blir avhengi. Det er litt rart for noen er avhengi av brus, røyk eller akohol osv, mens jeg er avhengi å ha sår på armen. Jeg tenker på å kutte meg hele tiden. Tankene flyr rundt i hodet mitt. «Når jeg kommer hjem kanskje jeg skal klare å kutte meg enda dypere,» » for lite blod, kanskje jeg tar i litt mer neste gang». Føler meg syk i hodet når jeg forteller dere dette, men vet at det ikke er like ille som det høres ut som. (btw, vet jeg har mange skrivefeil) Jeg er en hyggelig, glad, omtenksom og livlig person. Tror ikke mange av mine venner tror jeg er en stor kutter… Jeg har virkelig et helt normalt liv, mange venner og masse familie som bryr seg og er glad i meg. Vet ikke helt hvorfor tinge har gått over streken slik jeg føler det har gjort over et år nå. Jeg har ikke lyst til å være gal eller virke gal. Ting tar knekken på meg å, har sitti å gråtet, slått meg selv, skreket og hylt som alle andre mennesker. Det som virkelig hjelper meg igjennom livet og dette høres rart ut, men å kjenne sårene med pekefingeren igjennom genseren er faktisk litt deilig. Og igjen ble jeg nettopp kåret til norgest galeste jente. Alt er så vanskelig å forklare. Huff. hva skal jeg si. Kutting er ikke bra, men det hjelper meg. Nå er det sent å det er skole morgen. tenker jegf lager et par kapittler om kutting. del 1 og del 2 på det jeg skriver nå. så forteller jeg dere hvorfor man ikke skal begynne og hvem som er mine forbilder. Så gnil alt inn i små underkapittler……. snakkes
justbreath100 